Vårt musikalske opphav

Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen er et begrep hos det norske folk, både hver for seg som soloartister, og sammen som en akustisk duo. De er vokst opp sammen i Tromsø, og fulgte hverandre på skolen fra første klasse og gjennom alle klassetrinn, til de startet første band sammen i en alder av 12-13 år. Så spilte de sammen i mange år, helt til Jørn først slo gjennom som soloartist på midten av 80-tallet. I 1990 hadde Steinar et like stort gjennombrudd med sin lune country inspirerte roots musikk. Så kom de sammen igjen i 1998 og spilte inn deres først album sammen. Det andre albumet, ”Too rivers one road” kom ut i 2009.

Deres stemmer er totalt ulike, men sammen har de en egen energi, sound og samklang som fenger publikum. I sommer har de spilt en del konserter sammen, og responsen har vært fantastisk. Det ble satt flere publikumsrekorder, og publikum liker disse to sammen.

            – Vårt musikalske opphav er fra tidlig 70 tallet. Crosby, Stills,Nash & Young, Simon & Garfunkel, Tobben & Ero, og andre akustiske artister fra denne perioden. Det var det som fikk oss til å begynne å spille, og som har gjordt oss til det vi er i dag, sier Steinar.

            – Det er en utfordrende oppgave å huske den følelsen man hadde i begynnelsen av karrieren når man selv, både som artist og menneske, har utviklet og endret seg, i takt med musikkbransjen, som har blitt totalforandret. Det er dette utgangspunktet vi hele tiden søker tilbake til, forteller Jørn.

– Det er kanskje dette uttrykket som likevel ligger oss nærmest, som er vår grunntone eller musikalske identitet, om du vil.  Det er dette utrykket vi har med oss inn i arbeidet på hver konsert. Det er alltid spennende å spille med et sånt nakent musikk utrykk. Det er bare oss to og våre gitarer, men vi ”biter” fra oss så det holder, forklarer Steinar.

Musikalske fingeravtrykk

Som lytter vil man tenke på musikalske ikoner fra 70 tallet, og det er tydelige musikalske bånd i musikken de fremfører, tilbake til denne perioden. Likevel er det ikke til å ta feil av Hoel & Albrigtsens særegne stemmer i perfekt samklang, sunget med kirurgisk presisjon med deres unike musikalske fingeravtrykk.

            – Vi liker å spille sammen, og vi merker gost selv når det sitter ekstra godt. For med årene så blir vi jo mer og mer samspilte, og det er jo ekstra gledelig når publikum kommer og påpeker dette etter konsertene. At vi synger bedre enn vi gjorde før. Da er det jo store muligheter ennå, flirer Jørn fornøyd.

Fengsel og miljøvern

Dere har bare spilt inn to album sammen, hvor den siste bare inneholder orginale låter, og tekstene virker personlige?

            – Tekstene har forankring i oss begge, og er et speilbilde av det vi tenker og opplever, sier Steinar diplomatisk. Redselen for at menneskeheten skal ”fucke opp” moder jord er meget nær oss om dagen. Både hva miljøet angår og folket som bor her. Vi snakker mye om å ta vare på jorda vårs, men det legges lite press på de som styrer denne planeten. Vi har alle et ansvar, men ingen av de største lederne i verden har baller til å ta et tak i dette problemet, og det burde de, for vi trenger optimisme rundt oss. Noe som gir oss troen på at vi kan få det til.

            – Det var jo en del optimisme på dette feltet rundt Obama da han var president, men med Trump ved roret, er vi tilbake til null igjen, skyter Jørn inn.

           – Det e en utakknemmelig jobb politikere har, rart at nån gidder i det hele tatt. Men takk til de som er villig til å ta støyten for oss, fortsetter Steinar.

            – Vi synger også  om oss sjøl, og om mellommenneskelige ting som ekteskap og samliv, familie og barn, sier Jørn. Og om nytelser. Om det å nyte det beste i mat og vin. Hellstrøm har jo også vist at det er alt for mange dårlige spisesteder rundt om i landet. I landet som har flest verdensmestrer i kokekunst og verdens beste råvarer.  I verdens rikeste land, snakker vi bare om billig mat, hvor man heller burde tenke at livet er som kjent for kort til å spise dårlig mat, humrer Jørn oppgitt.

            – Men vi har til og med sanger om action og spenning i hverdagen, skyter Steinar inn. Ja vel. Action?

            – Ja. Det er en sang om Hoels ville USA opplevelse på 80 tallet. Etter en vill og gal fest klarte han og vannlegge et helt hotell. Ikke bare hotellrommet sitt, men absolutt hele hotellet. Og det var et stort og helt nytt hotell.  Jørn var med andre ord ” in deep shit”, som vi sir. Da det viste seg at datteren til Sheriffen i byen hadde vært på samme fest, og lå langflat etter storsjarmøren fra Nord-Norge, ble han bura inn i byens fengsel, og fikk et helvete med å komme seg ut igjen.Er dette sant Hoel? – Nja,…kanskje litt. Sheriff Harry Lee hadde heldigvis et mykt øyeblikk tilslutt. – Det var vel dattra til Sheiffen som blei mest mykgjort? ler Steinar.

Intet sete var tørt

Som et gammelt ektepar, holder de sammen i tykt og tynt.

            – Vi trives med å spille sammen, og vi har vårt eget utrykk, som gjør at våre respektive solosanger blir artige å spille igjen. De får en annen form i vårt felles uttrykk, og det er spennende, fortsetter Steinar.

For som soloartister har de hver for seg utgitt en rekke” landeplager”, og sanger som ligger i minnet til de fleste nordmenn. Vi nevner; Inkululeko, Har en drøm, Ei hand å holde i, Elsk mæ sakte,Lost in the tango,Till the morning comes, Brown eyed girl, She belongs to the rain, Rosa’s heart for å nevne noen.

Og ”intet sete er fremdeles tørt” når dere flyr landet rundt i hele høst, og i vinter?

            – Det fungerer heldigvis ennå, smiler Jørn

– Det er fantastisk for en artist å ha en del låter som publikum liker og som de forbinder med deg. Sanger som løfter stemningen og skaper glede og en god stemning i konserten. Så kan de være med å synge eller bare sitte stille å nyte, konstaterer Steinar.

Publikum bestemmer    

Dere har i en årrekke reist rundt i Norge på kryss og tvers. Underholdt på alle steder det finnes hus og mennesker, fra kirker  til kulturhus via brune puber og klubber. Er folk forskjellige rundt i Norge, og er det enkelte steder det er artigere å spille?

            – Folk går rundt å drasser på de samme problemene om det er på Lindesnes eller om det er i Hammerfest. Man sliter i hverdagen med mye av de samme problemene, og man er stort sett lykkelig også på de samme premissene. Det er klart at det er små nyanser av forskjeller fra sted til sted, men det er stort sett kjempehyggelig å spille overalt i Norge., forteller Steinar.

            – Publikummet har mye å si når de sitter i en konsertsal, fortsetter Jørn. Det er, på mange måter, de som avgjør om kvelden skal bli vellykket. Uten kanskje å vite det, eller å tenke over det, så sitter publikum med jokeren i ermet. Når de ønsker det, så er de med å løfter oss til nye høyder, ved å gi oss respons og stemning fra salen. Det er de gangene det blir magisk og spesielt artig for oss å spille. Da glemmer man hvor man er, sier Jørn ettertenksomt.

            – Problemet, sier Steinar, er at Jørns lidenskap for god mat, og med hans opptredener i diverse matprogrammer, har gjort at det mistenkelig vanskelig å få bord på restauranter på tvers av landet. Det virker som om du har skremt vettet ut av alle kokkene rundt om

            – Ja det er jo kjipt for dæ. Du som e ”født i overvekten med ascendenten i frityren”, erter Jørn. Vi får begynne å ta med oss matpakker når vi reiser rundt, sukker han oppgitt.

Fortsatt potent

Dere har kjent hverandre siden 6-7 års alderen. Og har spilt sammen i alle disse åra, er dere ikke lei av hverandre?

            – Jo, dritt lei, men så lenge folk vil ha oss, må vi jo bare ofre oss for kunst og publikum, sant? smiler Jørn lurt. For å bruke et velkjent bilde så e vi blitt som et gammelt ektepar, men ikkje i den forstand at vi fullføre hverandres setninger. Nei, vi krangle som bare det. Men det er rett og slett blitt for seint å finne seg en ny partner, dessuten tvile æ på om vi fortsatt har potens til det, ler Jørn.